Språk til salgs: En fortelling om Orklas patent på seigmenn

26. februar skrev NRK en sak om at Orkla vil ha «seigmann» ut av ordboka med mindre ordboka spesifiserer at ordet er et varemerke. Seigmenn er nemlig et varemerke, og det er forståelig at Orkla vil beskytte varemerket sitt.

Det som ikke er forståelig, er at selskapet fikk varemerket ordet i utgangspunktet. Seigmenn er jo ikke Orklas/Nidars oppfinnelse. Ordet seigmann var ordboksdefinert som geleaktigt slikkeri formet som en lille mand allerede i 1955, ti år før Nidars forløper Kielland begynte å støpe seigmenn i 1965. Og når et ord står i ordboka, er det ikke akkurat uvanlig.

Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle gir en pekepinn på hvor vanlig seigmenn var. De nevnes i romaner som Ma Re Li fra 1933, Line svinger op fra 1934, Tante Gummigutta og blåbærmaskinen fra 1957, Solglitter fra 1957, Den Fremmede fra 1958 og Hundedager fra 1962, for å nevne noen. Flere har beskrevet seigmenn i sine barndomsskildringer, som Agni Krein (f. 1915), Nils Werenskiold (f. 1920) og Jan Myrdal (f. 1927). Ordet ble også brukt profesjonelt. Fagboka Praktisk varekunnskap for næringsmiddelbransjen fra 1973 beskriver seigmenn som varebetegnelse på lik linje med marsipan, tyggegummi, karameller og lakris.

Hvordan kunne et vanlig produkt bli et varemerke?

«[G]jennom mange år kan et navn gå fra beskrivende til varemerke, eller andre veien ved degenerering», sier Knut Andreas Bostad fra Patentstyret i den ovennevnte NRK-saken. Dette til tross for at varemerkelovens §14a stadfester at beskrivende ord ikke kan varemerkes. Men beskrivende ord kan varemerkes hvis de innarbeides først. Det var dette Nidar gjorde. Gjennom gode reklamekampanjer (rettet mot barn) klarte de å få seigmenn til å bli ensbetydende med Nidar. Til slutt, i 2003, var fellesordet seigmenn såpass svekket, eller innarbeidet, at Orkla kunne patentere det.

Kjerneproblemet i denne saken er at fellesskapet kan miste rettighetene til vanlige ord. Bedrifter kan varemerke hva som helst, som tyggegummi, karamell og frøloff, bare de overskygger konkurrentene først. Men på den annen side har folk makt til å degenerere varemerker, som tilfellet har vært med termosstillongs og potetgull. Det er en fin skjebnens ironi i dette. Folket mister og folket tar.

 

Advertisements