Tjukk og lys L

Jeg tar et dialektemne dette semesteret (NOR1107), og da er det ekstra moro når dialekter blir temaet i media. Og nylig skrev Karine Stjernholm, seksjonssjef i Språkrådet, kronikken NRK sparker nedover, som handler om harselas med Østfold-dialekten(e).

I den forbindelse var det en del som snakket varmt om Østfold-dialekten(e)s «tjukke L», til min og andres forargelse. For de mener jo lys L! Dette bekrefter lingvistikkprofessor Janne Bondi Johannesen til Drammens Tidende. Den tjukke L-en er den som blant annet østlendinger bruker i ord som «hælj». Østfoldinger bruker også tjukk L, men det er ikke den lyden som er typisk for dem.

Den typiske lyse «Østfold-L-en» holder for tiden på å erstatte en tredje L i områder utenfor Østfold: Vi kan kalle denne «mørk». I NRKs «Dialektriket» ble forskjellen godt illustrert, som man kan høre her. Men rent tungegymnastisk er forskjellen liten. Lys L formes med tungespissen mot gommen, mens mørk L formes med tungebladet mot gommen. Bare prøv å uttale de to L-ene og kjenn etter hvordan tunga flytter seg.

På grunn av tungas plassering kalles lys L apikal på fagspråket, for apex er latin for tungespissen. Mørk L kalles laminal, for lamina er latin for blad. Nå som vi har fagspråket inne, kan vi lese litt avansert litteratur om hvordan de to L-ene er blitt brukt. Dette har Bente Ailin Svendsen skrevet mer om i artikkelen «Østfold-L-ens inntog i Oslo», i et festskrift til Arne Torps 70-årsdag:

I Oslo-målet har apikal /ɭ/ videre distribusjon enn [laminal] /l/, dog smalere enn i Østfold-dialekten. I Oslo-målet finnes [apikal] /ɭ/ i fremlyd (like, lang, låne), og i utlyd etter de fremre vokalene /i/, /e/ og /y/ (bil, sel, syl), foran diftongene /øy/ og /æi/ (løy, lei) og etter den bakre vokalen /u(:)/ (sol). I Oslo-målet har man som nevnt også apikal /ɭ/ i ord som skrives med rl (Karl, forlag) (Svendsen 2012).

Forbløffende nok forekommer altså den apikale, lyse «Østfold-L»-en oftere enn laminal L i Oslo-målet! Laminal L er egentlig en liten sjeldenhet som opptrer «kun etter de bakre vokalene /a(:)/ og /o(:)/» (Svendsen 2012), altså etter A og Å. Så de fleste går faktisk rundt og bruker Østfold-L mesteparten av tiden uten å legge merke til det. «Østfold-L» betegner altså ikke den lyse L-lyden i seg selv, men den lyse L-lyden i bestemte sammenhenger. Det er jo ikke før i ord som «ball» og «bolle» at den lyse L-en blir forstått som «Østfold-L».

OPPDATERING:

I mars 2016 presterte NRK å kalle «Østfold-L»-en tjukk, og laminal L ble kalt tynn. Sånn holdes misforståelsen i live. Når man sammenlikner lys og mørk L, så virker jo den lyse «tjukkere» i forhold, og det er nok derfor begrepene blir brukt gang på gang. Og flertallet har jo rett, så til slutt blir det kanskje riktig at lys L er tjukk. Man kan jo også spørre seg om tradisjonell tjukk L fortjener enerett på et så folkelig navn, og om ikke den burde få et annet kallenavn. Flappe-L, for eksempel, ettersom den på fagspråket heter retrofleks flapp.

østfold l

Advertisements