E6 gjennom Djupdalen

Mellom byggebeltet Lillestrøm, Skjetten, Strømmen, Fjellhamar, Lørenskog og Høybråten, og Stovner, Vestli og Skilebekk ligger en grønn øy som blir skåret i to av E6, med Gjelleråsen på nordsida og Skjettenåsen på sørsida. til Dette er et innlegg om galskapen som er norsk motorvegbygging, med eksemplet Djupdalslinjen mellom Hvam og Karihaugen. Denne motorvegen mellom Oslo og Romeriksbygdene åpnet i 1968, og flyfotoene under fra henholdsvis 1950 og 1975 viser hvor stor skade den gjorde.

La oss ha det helt klart: Motorveger og bilisme gagner ikke den lille mann, men motor- og oljebransjen og maskinentreprenører, grus- asfalt og anleggsbaroner. Å kunne dagpendle med egen bil i 100 km/t til den underbetalte jobben din i byen er ikke frihet. Samferdsel med tog og buss er mye mer effektivt for samfunnet, men staten Norge har bevisst satset på ineffektive vegprosjekter som gagner private selskaper.

Samtlige asfalteringsarbeider ble utført av AS Fjeldhammer Brug. Trafikkmaskinen er den vi ser øverst på forrige bilde.

I 1965 hadde bilparken økt til 600 000, og personbilparken hadde mer enn tidoblet seg på 20 år. Men landets geografi gjør det kostbart å bygge veger, og motorveg-anlegget gjennom Djupdalen ville totalt koste over 100 millioner kroner. 6. november 1968 åpnet statsråd Håkon Kyllingmark den nye motorvegen, prosjektert av det såkalte Djupdalskontoret.

Fra Romerikes Blad, 20. oktober 1965.

Vi må stille oss noen grunnleggende spørsmål: Hvorfor trenger moderne mennesker å reise så mye at man kan tillate seg å bygge slike kostbare og ødeleggende infrastrukturer? For dette er et moderne fenomen. Hvorfor økte trafikken så mye mellom Oslo og distriktene i øst etter krigen? Hvorfor kunne ikke folk både bo og arbeide i Oslo – eller i bygdene rundt? Hva slags politikk førte hjemmene og arbeidsplassene så langt unna hverandre? Hvem tjente på at enorme folkemasser ble så mobile at de kunne tilbakelegge flere mil hver dag? Svaret er selvfølgelig industrialistene. Motorveger ble bygd kun for å føre arbeidskraft til sentraliserte maskiner. Og om noen kaller disse vegene distriktspolitikk, er den feilslått. Motorveger gjør rettnok at du rekker hjem på ukedagene istedenfor å ligge på brakka hele uka, men tilrettelegger samtidig for distriktene enkelt kan tømmes for arbeidsplasser. Folk kan jo bare pendle til nærmeste by. Og de store utgiftene til personbil er det du selv som må ta. Hvordan ble så mange lurt til dette, og hvorfor har vi 60 år seinere ikke lært at slike vegprosjekter er idiotisk og ødeleggende for både naturen, samfunnet og individets frihet?

Glåmdalen 26. oktober 1968.

Lomper

Vi har en lompeindustri i Norge, og den er ganske unik for landet. Likevel finner man ikke mer enn et lunkent avsnitt om baksten i Store norske leksikon. Den sier hva lomper består av, men ikke hva lomper er og betyr som kulturelt fenomen, ei heller noe om industrien som lager dem. Dette må vi rette på.

Potetlefsa
Lomper er takkebakst som ble bakt i hjemmene, og av kvinner. Det var ikke noe man kjøpte. I Mat frå gard og grend av Lesja Bondekvinnelag står det at kvinnene tok i bruk kokte poteter i lefsebaksten for å drøye mjølet. Poteter var billigere mat enn korn. I dag vokser lompebergene ved brødhylla i matbutikkene, innpakket i plast. Hva skjedde? På 1900-tallet kom pølsebodene, og pølseboden har faktisk Store norske en god artikkel om. Driftige bakere kunne da satse på lompa og levere til disse bodene og seinere matbutikkene. Her er noen eksempler:

Lompeimperiene
Ola Lompa startet allerede i 1934 på Grünerløkka i Oslo som Oslo lompebakeri.
Engers Lefsebakeri på Gjøvik ble etablert i 1953, men bygde på et bakeri Ottar Enger startet i 1936.
Buer i Askim startet i 1957 i kjelleren til Birger Buer og kona Astrid.
Sander lefse- og lompebakeri ble i 1964 av Arvid og Kari Løften.
Aulie Lompebakeri i Mjøndalen ble startet så seint som i 1973 av Asbjørn Aulie.
Erland Olsen AS ble etablert i Ringerike i 1982. I 1992 produserte de 100 000 lomper i uka, men i 2018 måtte de legge ned.

Hedmarks største
I 2003 hadde Gjøvik-lompa til Engers lefsebakeri hele 80 prosent av markedsandelen i Hedmark fylke. Det står også noe annet interessant i denne artikkelen, at interessen for lomper eksploderte i 1998–1999. Hva skjedde da? I 1997 kom iallfall komiserien Øystein og meg med sketsjen «Lompisene». Sikkert en million nordmenn hørte disse prate om lompe i beste sendetid på fredagskveldene – reklame som ikke kan kjøpes for penger.

https://www.nb.no/items/3c02c1d673e533bd54e0ffb50c3ec551?page=23

Den hemmelige ingrediensen
En artikkel fra 2005 handler om hvordan firmaet Buer måtte gå tilbake til røttene for å vinne norske hjerter tilbake. Det var blitt kjøpt opp av Cerealia i 1996, som investerte i nye maskiner, men salget stagnerte. Nye eiere igjen gjeninnførte rugmelet i lompene etter tips fra gamle Birger Buer.

https://www.nb.no/items/c0df77b198a36429ac64af8498fbf803?page=35

Framtidas lompe
I pølsevegen tapte potetlefsa terreng til det mer fancy pølsebrødet. Og da nordmenn ble gærne etter lefser igjen da vi importerte retten taco, var det hvetelefsa alle ville ha. Men lompa har fortsatt det morsomste navnet og kan etes med både salt og søtt. Den er nøktern tradisjonsmat vi bør være stolte av.

Grensetrollet Morokulius

Ved Riksveg 2, på Morokulien og grensa til Sverige, står et tolv tonns troll av isopor og betong fra Rescon i Nord-Odal. Det er grensetrollet Morokulius, som ble avduka sommeren 1994. I ukritisk OL-rus fikk man for seg å oppføre et troll, selve symbolet på den norske naturen, i de kunstigste materialene som er laget. Kunstneren Terje André Ravn var arkitekten bak. Det ble også laget en tegneserie som ga litt lore til trollet og få barna til å ville besøke det og klø det mellom tærne. Les den i Glåmdalen.

Man var tydeligvis inspirert av trollet i Hunderfossen familiepark, som hadde åpnet ti år tidligere. Morokulien skulle bygges opp som en turistmagnet av samme kaliber. Slik gikk det:

Grensetrollet i 2009. Foto: Google.

I 2009 var Morokulius blitt et værbitt og sørgelig skue, men også mer autentisk. Slik ser et ensomt troll ut i det nye årtusenet! Dessverre valgte man i 2018 å pusse opp grensetrollet til et glorete makkverk på nivå med en romersk statue. Som kjent var ikke disse opprinnelig skurt ned til marmoren.

Morokulius føyer seg inn i en større folkelig tradisjon, sjøl om hensiktene var kommersielle. Dayne Skolmen har laget en nettside med info om norske trollmakere jeg kan anbefale som videre lesning.

Å skli på bananskall: En klisjé blir født

Langbein i ferd med å skli på bananskall, til Mikkes store forskrekkelse.

Å skli på bananskall er en så ikonisk humorklisjé at det er vanskelig å tro at uhellet faktisk har hendt noen. Men en gang i tida var det ingenting å le av, for bananskallforsøpling førte til alvorlige skader på byenes harde fortoug. Vi tar en tur tilbake til 1905.

Morgenbladet, søndag 29. oktober 1905.

«Indtil 1905 indførtes der bare et rent forsvindende antal bananer til vort land», står det skrevet i Kristiania nærings- og forretningsliv i tekst og bilder (1914), og folk klarte seg utrolig nok likevel. Men grosserer Christian Matthiessen (født 1850) så sitt snitt til å innføre disse eksotiske bærene som handelsvare i Skandinavia. Men akk, det første partiet på tre tonn lyktes det ikke å få omsatt, står det i en notis i Tidens Krav i anledning firmaets 50-årsdag. Men selgere gir seg ikke, og Banan-Matthiessen økte innførselen fra tusen bunter i 1905 til 75 000 bunter i 1913, med andre ord 11 millioner bananer, 11 millioner bananskall. Dette var en stor mengde nytt organisk materiale som forbrukeren ikke visste hvordan de skulle håndtere, annet enn ved å slenge det på bakken. I bananens hjemland er den slags grei skuring, men i møte med den borgerlige, fortausbelagte byen ble skallet et fremmedelement som forårsaket «tallrige Ulykker». Egne bananskallkurver ble hengt opp for å løse problemet.

Namdalens Blad, lørdag 25. august 1906.

Og takket være Banan-Matthiessen var problemet nå innført til Norge også. «Bananskallerne er verre end Svul paa Gaden», skrev Morgenbladet tirsdag 7. mai 1907. «Publikum maa hjælpe Politiet med at faa ind i den almidelige Bevidsthed at Bananskaller ikke skal kastes paa Gaden.» Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Moss Avis, onsdag 8. mai 1907.

Det første konkrete uhellet finner jeg i mai 1907. Da led en dame hoftebensbrudd på Youngstorget, og bananskallet ble i tidens ånd like godt døpt «den gule fare». Konstablene hadde ordre til å fjerne skall samt å beordre folk de tok på fersken, til å plukke opp etter seg «hvis man vil undgaa Ubehageligheder».

Men å kaste bananskall ble tydeligvis ikke ubehagelig nok. I 1920 trykkes et bedende innlegg signert Harald Lia i Dagbladet, som hadde nestensklidd hele tre ganger på samme dag. «Slurveriet synes aa tilta», skrev Lia, noe som nok skyldtes det stadig økende innførselsvolumet av svineriet. Når ville folk innarbeide bedre bananvaner?

Banan-Matthiessen var nok likeglad med det økende bananskallkaoset og skrudde i 1925 på sjarmen med gratis banankurer for underernærte barn, en enestående god reklame for produktet han hadde nærmest monopol på.

Arbeiderbladet, tirsdag 24. november 1925.

Halloween 2000

Antall treff på «halloween» i Nasjonalbibliotekets avisarkiv.

Halloween er en yndet høytid for folklorister, for her har man fått studere en ny tradisjon komme til i sanntid. Ettersom handelsstanden prakket den på oss, er prosessen også godt dokumentert. Et dokument er ukebladet Donald Duck & Co, som i år 2000 kjørte et Halloween-bilag med Carl Barks’ historie «Trick or Treat» fra 1952, tidligere utgitt i Norge i 1993 og 1980, men kun i bokform. I 2000 hadde bladet et opplag på 170 000 og betydelig påvirkning på barn. I bladet sto også artikkelen «Her skal det bli Halloween», og nærmere kommer man vel ikke en programerklæring.

Attpåtil kjørte Cola-Cola Company en Halloween-kampanje med «party tips» på Fanta-etikettene, som også ble promotert av kioskkjeden Mix i donaldbladet.

Reklame i Donald Duck & Co #41/2000.

AS Hjemmets barneblad Donald Duck & Co har vært instrumentelt i amerikaniseringen av Norge siden det begynte å komme ut i 1948, og det er fasinerende at det fortsatt gjorde dette effektivt over 50 år etterpå.

Tiurbildet til Ferdinand von Wright

Her er et eksempel på hvordan kunsten sprer seg i det brede lag av folket. Under er et korsstingbroderi jeg fant på bruktbutikk av to kranglende tiurer. Under bildet står det Taistelevat metsot, som er finsk for tiurer i kamp.

Ifølge Wikipedia er dette Finlands mest kopierte kunstverk, malt av finnen Ferdinand von Wright i 1886. Det er nesten to meter bredt og ser ganske imponerende ut der det henger innramma i det finske nasjonalgalleriet.

Under er en malt kopi av bildet noen hadde lagt ut på Finn. Det er langt fra like stemningsfullt, sjøl om komposisjonen er klin lik. Det representerer et sprang fra gallerikunst til folkekunst, om enn ikke like stort sprang som broderiet.

Det er fristende å sammenlikne tiurbildet med Gondro Elinds Elg i solnedgang. Men det bildet har aldri vært gallerikunst i utgangspunktet, og motivet har heller ikke blitt gjenskapt i så mange former, kun fotografisk reprodusert. Taistelevat metsot har slik sett mer til felles med Munchs Skrik.

Tyri tran

I skogen fant jeg ei fin, grønn flaske med merket «Tyri» med noe stivna fett. Det viste seg å være ei tranflaske fra Tyri Fabrikker i Drammen. «Prikken» var barnematmerket deres.

Røttene var lysfabrikken Tyrilys i Oslo startet av fetterne Polle og Åge Brandstrup, og i 1935 flyttet den til Moss og fikk navnet Tyri Fabrikker. Både Polle og Åge døde unge i katastrofebrannen i Hedgehaugsveien 32 i 1938, hvor 29 døde. Samme år ble bedriften kjøpt av en aksjonær i Drammens Margarinfabrik, og dette står det mye mer om i 50-årsskriftet til margarinfabrikken. Det var vel naturlig for fettbransjen å slå seg sammen, enten produktet var spiselig eller ei.

Moss Avis 27. mars 1935.

Naturhistorien i Billeder

Naturhistorien i Billeder var en serie småhefter på 16 x 9 cm utgitt av E. Jespersens forlag i København. Serien står nevnt i tidsskriftene Skolebladet og Dyrenes venn i 1910 og kostet 50 øre. Omregnet til dagens kroneverdi blir summen 40 kroner, men tror du man hadde fått et slikt hefte for den summen i dag? Illustrasjonene er vakre og i fin litografisk trykkvalitet, typisk for den tida.

Jeg fikk kloa i halvparten av hefte sju, «Krybdyr og Padder», og de seks foregående handlet om pattedyr, sangfugler, sommerfugler, insekter, fisker og mennesket.

Husmodeller

En morsom ting fra eldre Donald Duck & Co er alle byggesettene av kartong som fulgte med i bladet. Dette føyde seg inn i en klippe- og limetradisjon som hadde en lang historie i ukeblader, og som vitner om en tid med … nettopp bedre tid. Men i løpet av 80-tallet forsvinner disse modellene fra DD&Co. I stedet får man stadig mer fancy klebemerker (selvlysende, med lukt og til og med popidoler, grøss) og strykemerker, før dingsene og plastlekene (dobbeltgrøss) gjør sitt inntog på 90-tallet.

Vannmøllemodell fra Allers familie-journal nr. 5 1927.

Hus i Andeby

Høsten 1980 hadde imidlertid og heldigvis ingen hørt om Don Johnson og Muffe og Gækki. I stedet fikk man fire hus på rad, som man sirlig kunne klippe og lime sammen og lage et helt bygningsmiljø.

«Alle som liker å lage husmodeller, kan holde saksen klar!» Dette var altså en godt etablert hobby, og barna visste hva de hadde å gjøre.
Donald Ducks hus. «Her limes pipa fast.»
Mikkes hus, med takutbygg.
Dollys hus, komplett med hekk!
Petter Smarts hus (og verksted).

PS. Jeg har ikke funnet ut hvem som tegnet disse husene, eller i hvor mange land de ble publisert.

Ridderborgen

I 1981 kom den såkalte «Ridderborgen i Andebyskogen». Den er åpenbart laget for et europeisk marked, og kanskje til og med innkjøpt, for det følger ingen Disney-figurer med settet. Ei heller er det noen ridderborger i Amerika (hvor Andeby ligger), så dette er ganske «shoehornet» inn i bladet.

Fjerde og siste del, ridderhallen.

Donalds hus og Mikkes hus

Neste bygg kommer mot slutten av 1982. Igjen Donalds og Mikkes hus, denne gang i vinterskrud.

Påskehytter

Påsken 1983 får Donald og Mikke enda flere hus, denne gangen påskehytter. Nå er det jappetid. De større byggverkene og bygningsmiljøene ser ut til å ha gått ut på dato, og en serie med to hus er det meste man får.

1984

1984 kliner til med hus helt fra begynnelsen. Tror jeg, iallfall, for alle de første bladene mine mangler både vedlegg og klaffen, hvor det står om neste nummers vedlegg! I nummer fire kommer iallfall Skrues palass, og i nummeret etter den rake motsetningen: Langbeins hus. På kartongen står det også en ny ledetråd: Stavanger-trykkeriet Aase Grafiske.

Skrues palass.
Langbeins koselige hus.

Langbeins hus ser altså ut til å være siste husmodell man fikk med i Donald Duck & Co. I 1985 er det ingen modeller.

Ivar Dysthe-stativet

Her er ID-stativet, et sekkestativ produsert av mossebedriften Th. Kristiansen Stål- og Metallindustri. Du har sikkert sett det: møkkete, forslått og kanskje med døra på halv tolv. Men dette er faktisk et designmøbel utformet av den prisbelønte industridesigneren Ivar Dysthe. Og følgelig dobbelt så dyrt som de vanlige, galvaniserte sekkestativene, står det i 50-årsskriftet til Th. Kristiansen.

Sekkerenovasjon ble innført i urbane strøk på 60-tallet og skulle mate moderne forbrenningsanlegg. Nobø (Norsk Bøttefabrikk) i Trondheim var markedsledende, og det nye stativet ble bestilt av Nor-Sekk, et salgsorgan etablert i 1961 for papirsekksprodusentene Peterson & Søn, Norcem Paper Mill og Norsk Papiremballasje. Sekkerenovasjonens framtid var avhengig av et pent søppelstativ som passet inn i moderne bomiljø og 70- og 80-åras nye boligfelt.

Sekkestativer i 1960-åra.
Om sekkerenovasjon i Nyord i norsk: 1945-1975.

Det såkalte ID-stativet ble lansert som verdens peneste sekkestativ. Det hadde galvaniserte plater med olivengrønt vinylbelegg og en dør med trykkimpregnerte trebord som skulle signalisere en miljøvennlig front. Og med rett blikk kan ID-stativet fortsatt framstå som pen industridesign av gode materialer – et bruksikon på linje med Fastings telefonkiosk.

Om søppelkasserevolusjonen i Moss Avis, 8. juli 1978.
Annonse i Lofotposten 2. desember 1981.

Den trofaste, gamle designerdunken holdt stand helt til slutten av 90-åra. Da ble den byttet ut med tre stygge beholdere av plast som etter sigende skulle gi en mer miljøvennlig avfallshåndtering.

Vaktskifte. Fra Glåmdalen 1. juli 1997.