Språk er makt

Her om dagen fant jeg 1973-utgaven av Rolv Mikkel Blakars Språk er makt på studentbiblioteket Sophus Bugge, og ble forelsket i designet (brunt, brunt, brunt). Søkte opp boka på nb.no og fant mange flere utgaver. Utgavene hadde så forskjellige omslag om kom ut med så jevne mellomrom (7-10 år) at de sammen dannet en slags utviklingsstige. Sånn ble den seende ut:

Språk er design.png

Jeg vet ikke nok til å hevde at omslagene er typiske for sin tid, men det ser jo slik ut. Så klart er boka ROSA i 1989. Og fet sans serif-font på 00-tallet skulle vel bare mangle.

Den oppmerksomme leser vil legge merke til at en ny utgave bør ligge rett rundt hjørnet. Det blir spennende å se hva slags design det blir på det omslaget.

Advertisements

Arnold Böcklin

Noen fonter er såpass belastet med assosiasjoner at bruken er begrenset. Andre igjen kan tilsynelatende brukes til hva som helst:

DSC01441DSC01008

Fra kafe på Kirkeristen til begravelsesbyrå på Sagene, der altså. Men fonten, hva med den? Den heter visst Arnold Böcklin, etter den sveitsiske maleren, og ble designet så tidlig som i 1904. «[T]he font had a renaissance in the 1960s and 70s as part of the general Art Nouveau revival in popular design» sier Wikipeidia, og det kan vi se på plateomslag fra den tiden:

 

 

På Rateyourmusic har noen laget en mer utførlig liste over plater med Arnold Böcklin på omslaget.

Bokomslag med Arnold Böcklin:

skram

1974-utgaven av 1892-romanen.

 

Pussige navnefenomener

Det er ikke noe nytt at navn går opp og ned i popularitet, men måten de gjør det på, er iblant litt spesiell.

1. Gjermundtoppen. Mellom 1965 og 1970 hadde navnet Gjermund nesten 0,25 prosentpoeng høyere popularitet enn utviklingen skulle tilsi. Hvorfor? På grunn av skiløperen Gjermund Eggens prestasjoner i 1966.

2. Bugge-effekten. Etter 1997 gikk navnet Hermine fra nærmest utryddelse til over 0,3 %, ene og alene på grunn av Torstein Bugge Høverstad. (Navnene Harry og Ronny, deriomot, forble upåvirket.)

3. Jojo-navnet. Navnet Kyrre har hatt en skikkelig turbulent utvikling. (Nå skal det sies at grafen nok ser slik ut på grunn av de lave verdiene på y-aksen.)

4. Udødelig. De fleste navn når bunnen minst én gang i løpet av de 130 årene SSB har data fra. Men ikke evigaktuelle Ingrid (selv om hun lå tynt an i 1880- og 1970-årene).

5. Kronprinseffekten. Populariteten til navnet Harald skjøt i været med 1,5 prosentpoeng over natta, etter at daværende kronprins Harald ble født i februar 1937. Navnet fikk ikke «normal» nedadgående kurve igjen før 15 år senere. (Den samme effekten ser vi for søsteren Ragnhild i 1930 [lenke] og bestefaren Haakon i årene etter 1905 [lenke].)

6. Seig-Linet. Navnet Line var i ferd med å dø ut på slutten av 1970-tallet, men gjorde av uvisse årsaker en siste krampetrekning på 80-tallet. Men så gikk det nedenom og hjem.

7. Når betydningen får betydningI 1945 var det plutselig mange som kalte ungen sin Fred, inspirert av krigsutfallet.

8. Tøffingen. Og Remi viser, ikke overraskende, fingeren:

Strawberry og jordbæruke

Nylig har forpakningen til Repsils med jordbærsmak fått en overhaling, og nå står det jammen meg «strawberry» istedenfor «jordbær» på den. Det er unektelig mer internationalt med «strawberry», men hva skal man mene om at språket snikanglifiseres på denne måten? Mye av lesningen vår foregår der ingen skulle tru — som for eksempel på panelovner og forpakninger — så det er vel litt viktig at vi ivaretar norsken sånne steder også.

DSC01030

Strawberry Repsils forever?

Heldigvis ble jordbærabstinensene dekket av en reklameplakat som trakk hittil uante linjer mellom menstruasjon og bær med nyordet «jordbæruke», kanskje inspirert av svenskenes mer etablerte «lingonvecka». Man kan spørre seg hvor bra det er for kvinnefrigjøringen at mensen omtales med kodespråk i offentligheten, men Proxan skal iallfall ha honnør for å bruke norsk.

Jordbæruke later for øvrig til å være en oversettelse fra tysk, som visst har ordet «Erdbeerwoche«. Om jordbær het «stråbær» på tysk også, ville det forresten blitt «Strohbeer». Strohbeer er imidlertid navnet på hjemmesiden til Stroh’s Brewery fra Detroit.

DSC01028

Strawberry Week forever.

Tjukk og lys L

Jeg tar et dialektemne dette semesteret (NOR1107), og da er det ekstra moro når dialekter blir temaet i media. Og nylig skrev Karine Stjernholm, seksjonssjef i Språkrådet, kronikken NRK sparker nedover, som handler om harselas med Østfold-dialekten(e).

I den forbindelse var det en del som snakket varmt om Østfold-dialekten(e)s «tjukke L», til min og andres forargelse. For de mener jo lys L! Dette bekrefter lingvistikkprofessor Janne Bondi Johannesen til Drammens Tidende. Den tjukke L-en er den som blant annet østlendinger bruker i ord som «hælj». Østfoldinger bruker også tjukk L, men det er ikke den lyden som er typisk for dem.

Den typiske lyse «Østfold-L-en» holder for tiden på å erstatte en tredje L i områder utenfor Østfold: Vi kan kalle denne «mørk». I NRKs «Dialektriket» ble forskjellen godt illustrert, som man kan høre her. Men rent tungegymnastisk er forskjellen liten. Lys L formes med tungespissen mot gommen, mens mørk L formes med tungebladet mot gommen. Bare prøv å uttale de to L-ene og kjenn etter hvordan tunga flytter seg.

På grunn av tungas plassering kalles lys L apikal på fagspråket, for apex er latin for tungespissen. Mørk L kalles laminal, for lamina er latin for blad. Nå som vi har fagspråket inne, kan vi lese litt avansert litteratur om hvordan de to L-ene er blitt brukt. Dette har Bente Ailin Svendsen skrevet mer om i artikkelen «Østfold-L-ens inntog i Oslo», i et festskrift til Arne Torps 70-årsdag:

I Oslo-målet har apikal /ɭ/ videre distribusjon enn [laminal] /l/, dog smalere enn i Østfold-dialekten. I Oslo-målet finnes [apikal] /ɭ/ i fremlyd (like, lang, låne), og i utlyd etter de fremre vokalene /i/, /e/ og /y/ (bil, sel, syl), foran diftongene /øy/ og /æi/ (løy, lei) og etter den bakre vokalen /u(:)/ (sol). I Oslo-målet har man som nevnt også apikal /ɭ/ i ord som skrives med rl (Karl, forlag) (Svendsen 2012).

Forbløffende nok forekommer altså den apikale, lyse «Østfold-L»-en oftere enn laminal L i Oslo-målet! Laminal L er egentlig en liten sjeldenhet som opptrer «kun etter de bakre vokalene /a(:)/ og /o(:)/» (Svendsen 2012), altså etter A og Å. Så de fleste går faktisk rundt og bruker Østfold-L mesteparten av tiden uten å legge merke til det. «Østfold-L» betegner altså ikke den lyse L-lyden i seg selv, men den lyse L-lyden i bestemte sammenhenger. Det er jo ikke før i ord som «ball» og «bolle» at den lyse L-en blir forstått som «Østfold-L».

OPPDATERING:

I mars 2016 presterte NRK å kalle «Østfold-L»-en tjukk, og laminal L ble kalt tynn. Sånn holdes misforståelsen i live. Når man sammenlikner lys og mørk L, så virker jo den lyse «tjukkere» i forhold, og det er nok derfor begrepene blir brukt gang på gang. Og flertallet har jo rett, så til slutt blir det kanskje riktig at lys L er tjukk. Man kan jo også spørre seg om tradisjonell tjukk L fortjener enerett på et så folkelig navn, og om ikke den burde få et annet kallenavn. Flappe-L, for eksempel, ettersom den på fagspråket heter retrofleks flapp.

østfold l

Dialekt i NRKs «Anno»

NRK sender for tiden en ny realityserie som heter «Anno». Den utspiller seg i Bergen i det herrens år 1764, altså 250 år før den ble innspilt.

Et underlig fenomen i serien er at fortellerstemmen, som tilhører bergenseren Lasse Lindtner, «snakker bokmål» (det vil si standardisert østnorsk, normalisert østlandsk eller hva man vil kalle det; kjært barn har mange navn …). Jeg hadde neppe stusset over fortellerstemmen om ikke Lasse Lindtner i mitt hode taler velklingende bergensk. Men når han i «Anno» snakker med en upåklagelig, men noe stiv østlandsdialekt, kunne jeg ikke dy meg for å kontakte NRK. Noen må jo være crazy språkfolk i denne verden.

Svaret jeg fikk, var som forventet. Standardisert østnorsk, normalisert østlandsk eller hva man vil kalle det, går for å være «nøytralt» og derfor det beste å bruke i et riksdekkende program. Hadde Lindtner snakket bergensk, ville man angivelig støtt fra seg alle utenfor Bergen; vi ville ikke skjønt et kvekk.

Heldigvis har NRK begynt å inkludere «dialekter» i det siste, det vil si andre dialekter enn den standardiserte. Heldigvis, skriver jeg, for følgene er at NRK Super, for eksempel, er blitt et bugnende språklig smørgåsbord. Dette er moro for unga og oss med appetitt på språk. (Mange distingverte voksne er imidlertid imot denne utviklingen, men denne motstanden skal jeg ikke gjennomskue akkurat nå).

NRKs svar bygger altså på en litt foreldet holdning som har minst to følger: 1. Dialekten jeg snakker, blir i all sin opphøydhet redusert til «nøytral» (hvor kjedelig er det vel ikke å bli kalt «nøytral»!) og 2. Dialektene de fleste andre snakker, blir redusert til avvik fra normalen, som om de var mindreverdige. Men jo mer historisk innsikt jeg har fått i dialektspørsmålet, jo mer konstruert, overkjørende og rett og slett feil virker det at vestlig Oslo-dialekt er blitt normert og skal kringkastes over hele landet.

NRK har lagd en gjennomført serie, men det er bare litt synd at de følger gammel vane hva fortellerstemme angår. Av alle mulige programmer skulle vel Bergen-baserte «Anno» ha plass en bergensk fortellerstemme …

EDIT: I dag, 19. januar, sier Arne Torp til NRK at skarringen ikke kom til Bergen før på 1800-tallet. Dermed ser det ut til at Lindtners rulle-r-er ble utilsiktet historisk korrekte. Det var flaks, NRK!

Språk til salgs: En fortelling om Orklas patent på seigmenn

26. februar skrev NRK en sak om at Orkla vil ha «seigmann» ut av ordboka med mindre ordboka spesifiserer at ordet er et varemerke. Seigmenn er nemlig et varemerke, og det er forståelig at Orkla vil beskytte varemerket sitt.

Det som ikke er forståelig, er at selskapet fikk varemerket ordet i utgangspunktet. Seigmenn er jo ikke Orklas/Nidars oppfinnelse. Ordet seigmann var ordboksdefinert som geleaktigt slikkeri formet som en lille mand allerede i 1955, ti år før Nidars forløper Kielland begynte å støpe seigmenn i 1965. Og når et ord står i ordboka, er det ikke akkurat uvanlig.

Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle gir en pekepinn på hvor vanlig seigmenn var. De nevnes i romaner som Ma Re Li fra 1933, Line svinger op fra 1934, Tante Gummigutta og blåbærmaskinen fra 1957, Solglitter fra 1957, Den Fremmede fra 1958 og Hundedager fra 1962, for å nevne noen. Flere har beskrevet seigmenn i sine barndomsskildringer, som Agni Krein (f. 1915), Nils Werenskiold (f. 1920) og Jan Myrdal (f. 1927). Ordet ble også brukt profesjonelt. Fagboka Praktisk varekunnskap for næringsmiddelbransjen fra 1973 beskriver seigmenn som varebetegnelse på lik linje med marsipan, tyggegummi, karameller og lakris.

Hvordan kunne et vanlig produkt bli et varemerke?

«[G]jennom mange år kan et navn gå fra beskrivende til varemerke, eller andre veien ved degenerering», sier Knut Andreas Bostad fra Patentstyret i den ovennevnte NRK-saken. Dette til tross for at varemerkelovens §14a stadfester at beskrivende ord ikke kan varemerkes. Men beskrivende ord kan varemerkes hvis de innarbeides først. Det var dette Nidar gjorde. Gjennom gode reklamekampanjer (rettet mot barn) klarte de å få seigmenn til å bli ensbetydende med Nidar. Til slutt, i 2003, var fellesordet seigmenn såpass svekket, eller innarbeidet, at Orkla kunne patentere det.

Kjerneproblemet i denne saken er at fellesskapet kan miste rettighetene til vanlige ord. Bedrifter kan varemerke hva som helst, som tyggegummi, karamell og frøloff, bare de overskygger konkurrentene først. Men på den annen side har folk makt til å degenerere varemerker, som tilfellet har vært med termosstillongs og potetgull. Det er en fin skjebnens ironi i dette. Folket mister og folket tar.